The Kinks – Moments

Noen ganger kan man gjenoppdage en plate. Kanskje må et skralt førsteinntrykk revurderes fordi man har blitt eldre eller rett og slett hører noe man ikke fikk med seg de første gangene. Muligens fordi musikk ofte er situasjonsbetinget, vil noe som bare hørtes ut som klissete floskler første gangen, neste gang være storslåtte sannheter. Platen ”Percy” med The Kinks var lenge den Kinks-platen jeg likte dårligst. Når det er sagt, så elsker jeg Kinks, så den var fortsatt en av platene jeg lyttet til med ujevne mellomrom. Men den festet seg liksom ikke like godt som ”Face to Face”, ”Something Else” eller min personlige favoritt ”The Village Green Preservation Society”. Antakeligvis virket platen litt ”feil” rett og slett fordi jeg hørte den for første gang på midten av 90-tallet, da britpop var et begrep.
Uansett har min aversjon mot ”Percy” ført til at jeg har gått glipp av en fin liten perle fra Ray Davies. Han har laget mange perler, sikkert og visst. Tidligere i år var jeg såpass heldig at jeg satt på første rad da han spilte gjennom noen av dem i Trondheim. Det var en fin konsert og energien var fortsatt stor i mange av Kinks-klassikerne. Men, kanskje merkelig nok, var det ”Moments” som satt igjen i bakhodet dager og uker i etterkant. Den er en litt anonym låt, som tilsynelatende traller av gårde om at livet har oppturer og nedturer. Vi må ta vare på øyeblikkene, synger Ray Davies på platen, og det er først nå etter konserten at det gir en slags mening utover det platte og mest innlysende.
Under konserten var det imidlertid som om Ray Davies insisterte på å gi teksten mening, som om disse tilsynelatende enkle ordene hadde en dypere mening for han. Måten sangen ble framført på, gjorde rett og slett dette til en ny favoritt.
Det finnes ikke mange alternative versjoner av Moments, de fleste artister som gjør versjoner av Kinks, tar de mest kjente. Spoon, eller egentlig vokalist og frontfigur Britt Daniels, har gjort en kassegitarversjon som ikke er mer enn grei.
For den mest sadomasokistiske finnes det imidlertid en italodisco-versjon av ”You Really Got Me” som er ubetalelig grusom, men det er en helt annen historie…

Bushwick Bill – Ever So Clear

George Clinton, funkfreaken som ga oss tegneseriefunk med Parliament og Funkadelic, og på den måten la grunnlaget for mye av dagens musikk, mente at en god groove begynner med at alle spiller på den første takten. Det er nesten det samme hva man gjør på de andre taktene, om man bare er sammen om den første. ”The Rule of the One”, kalte han den.

Nuvel, ingen regel uten unntak, og selv om den ikke akkurat er frenetisk rytmisk funk, så bryter ”Ever So Clear” fra 1992 med Clintons credo. Musikken er fire flate, eller fire fjerdedels takt om man vil, men markeringen ligger på det tredje slaget. Bushwick rapper med tyngden på backbeaten, det tredje slaget også. Dermed får man allerede der en tilbakelent groove, som er funky.

Låten er allikevel verken avslappet eller gyngende av den grunn. Det som gjør dette til en av de verste og allikevel mest besnærende hip hop-låtene, er nemlig teksten. Den er sjokkerende, tilsynelatende ærlig og rett og slett grusom. Richard Shaw ble født på Jamaica og er kortvokst. Han slo igjennom som rapper med gruppa Geto Boys på tidlig nittitall. Men som enhver artist vil si, berømmelse og penger er ikke sjelden vanskelig å håndtere. ”Ever So Clear”, fra plata "Little Big Man" handler for så vidt om akkurat det. For Bushwick Bill er deprimert, full, høy og suicidal. Han prøver å få kjæresten til å skyte han, men hun nekter. Etter en slåsskamp ender det med at pistolen går av i øyet på Bushwick. Han kjøres på sykehus, gruppa Geto Boys kommer innom for å ta bilde til et plateomslag. Familien ber for han, og til tross for legenes spådommer overlever han. Depressivt, men tvers igjennom ærlig forteller Bushwick dette. Han prøver ikke å unnskylde seg eller gjøre ting bedre enn de er. Han bare forteller hva som skjedde. Så avslutter han med å oppfordre oss til ikke å prøve dette hjemme. Det er etter at han har slått fast at det var noe drit at han måtte miste et øye for å se ting klart. Om denne sangen ikke får deg til å føle avsky, medynk eller noe som helst, så er du skrudd sammen på en helt annen måte enn meg.

Tom Waits – Warm Beer And Cold Women

Det har tatt sin tid før jeg har fått oppdatert, og noe av grunnen er at jeg har vært usikker på hva som skulle bli neste sang ut. Et krav er at det må være noe som har såpass stor innvirkning på meg, eller har hatt det, at det er enkelt og kjapt å skrive om det. Tom Waits sin ”Warm Beer and Cold Women” var en viktig sang og kanskje en av de mest vidunderlige beskrivelsene av rennesteinsglamour jeg hadde hørt da jeg gikk på videregående. For det var på starten av 90-tallet at jeg oppdaget denne lille perlen. Plata den er hentet fra, ”Nighthawks at the Diner”, kom ut da jeg var sånn cirka ett år, og er noe så spesielt som en studioplate spilt inn ”live”. Den bygger godt oppunder den mytifiseringen som Tom Waits levde seg sterkt inn i, og har mange gode sanger. Faktisk er ”Warm Beer” kanskje den som, etter å ha hørt på plata om igjen, virker som en posering mer enn en sang. Samtidig er det en av mine favorittsanger, delvis fordi jeg første gang jeg hørte den, leste Bjørneboe, Bukowski og Kerouac, og nok idylliserte samfunnets utskudd. Men samtidig er framføringen perfekt, standup-biten i forkant er morsom, selv etter flere gjennomlyttinger, jazzbandet i bakgrunnen er strålende og Waits er i storform. I motsetning til en del andre av Waits tidlige sanger, går ikke denne kvelden spesielt bra. Han vet han er slitsom, og ikke mye skjer. Til slutt må han rive i drinkene til de andre for å få oppmerksomhet. Som skildring av en særdeles lite givende barrunde, er det uovertruffent. Jeg kjenner at jeg fortsatt ikke klarer å befri meg fra at dette er en stor favoritt. Ahhh, one of those nights...

Richard Thompson – God Loves A Drunk

Rumour & Sigh er nok min favorittskive med Richard Thompson. Eller, den inneholder i hvert fall flest av mine favorittsanger med Thompson. Her er ”I Feel So Good”, ”1952 Vincent Black Lightning”, ”I Misunderstood”, “Mother Knows Best” og altså “God Loves A Drunk”. Rumor & Sigh er ikke bare min personlige favoritt, men regnes som den mest tilgjengelige. Av alle sangene Thompson har skrevet, er det ingen som har grepet meg mer enn ”God Loves A Drunk”. Kanskje har det med Thompsons egne alkoholproblemer å gjøre, ikke vet jeg, men det føles nærere enn mange andre sanger om rus.

“A drunk's only trying to get free of his body, and soar like an eagle high up there in heaven. His shouts and his curses they are just hymns and praises to kick-start his mind now and then. O God loves a drunk, come raise up your glasses, amen”

Det synger Thompson allerede I første verset og sannelig forsvarer han ikke fyllikene gjennom flere vers. Samtidig er sangen en usminket beskrivelse av avhengighet, nedrighet og de prøvelser rusjaget gir.

“He wets in his pants and he falls off his stool

And he can't hear the insults, and whispers go by him

As he leans in the doorway and he sings sally racket

He can't feel the cold rain beat down on his body

And soak through his clothes to the skin”

Alle disse prøvelser, men fortsatt er også fyllikene elsket av Gud. Ved første gjennomlytting kan sangen virke humoristisk, men det er en bittersøt ballade som tar opp i seg religioners dobbeltsidighet og det nedlatende synet på de syke i samfunnet.

“Does God really care for your life in the suburbs?

Your dull little life full of dull little things”

Spør Thompson, og vi vet svaret. Det er ikke jobben eller den sosiale statusen som skal gi plass i himmelrik. Det er hvem man er som person og det handler ikke i bunn og grunn om status, ting eller penger.

“Will there be any pen-pushers up there in heaven?

Does crawling and wage-slaving win you God's love?

I pity you worms with your semis and pensions

If you think that'll get you to the kingdom above”

Dermed er det som i utgangspunktet virket som en vittig liten sak, blitt til en sosial kommentar.

Lou Reed – The Power Of Positive Drinking

Som lovet fortsetter jeg med sanger om rus. Denne gangen en liten bagatell fra Lou Reed, i den grad han klarer å lire av seg bagateller. Ett år etter å ha gitt ut denne humoristiske saken om drikking og barliv, kuttet Reed visstnok ut både alkohol og narkotika. Men her pøser han på med raljering over folk bruker is i drinkene sine, og de som absolutt skal sutre etter et par glass.

And then some people drink to unleash their libidos
And other people drink to prop up their egos
It’s my burden, man, people say
I have the kind of face you can trust

...sukker Lou, mens bandet spiller en slags hvit funk med snertne gitarlinjer i bakgrunnen. Mer eller mindre onde tunger har ment at hele ”Growing Up In Public”, som denne sangen er hentet fra, er improvisert, i hvert fall tekstmessig. Det er i så fall fortsatt en smule imponerende. Kanskje er det også den løssnippede teksten som gjør sangen så fantastisk. Resten av platen er faktisk til tider hjerteskjærende, som i ”Kill Your Sons”, men her viser Lou Reed et snev av humoristisk sans. Når du debuterer med en sang som ”Heroin”, er det kanskje ikke rart at en sang om fyll høres ut som om den handler om å spise smågodt…

The Sonics – Strychnine

Det måtte selvfølgelig komme, en egen seksjon med sanger som handler om rus. For å starte i den tunge delen av skalaen, har vi The Sonics. De er kanskje et av de viktigste garagebandene fra 60-tallet. Dagens og gårsdagens punkband har lært mye av denne gruppa. Deres ”Psycho” er en klassiker som fortsatt virker råere enn mesteparten av dagens rock. Den må ha virket direkte farlig i 1965! Jeg elsker The Sonics og i perioder er de mitt favorittband, rett og slett fordi de innehar alt det et godt rockband skal ha. Uansett jeg skulle skrive om ”Strychnine”, som rett og slett er en litt tullete sak om at ingen dop er sterke nok. Neida, her trengs det skikkelig gift! Selvfølgelig gjorde The Cramps en versjon på sin debutplate. Jeg, som mange andre, hørte The Sonics for første gang på Nuggets-boksen. Kanskje de viktigste platene jeg noensinne har eid. Jeg er helt sikker på at jeg kommer innom flere av sangene derifra. Etter å ha saumfart boksen, grov jeg dypere. Jeg kjøpte ”Here Are The Sonics!!!” og kunne ikke få spilt den nok. Vokalist Greg Roslie hyler som en gal Little Richard, men har samtidig en autoritet i stemmen. Bandet skrangler med og matcher Roslies sprengte stemmebånd perfekt. Skal vi tro skriften på omslaget til cden, så sto alle pilene på rødt på miksepulten i studio. Siste vers i sangen overgår mange av de doprelaterte sangene som kom i etterkant.

”If you listen to what I say

You'll try strychnine some day

Make you jump, it'll make you shout

It'll even knock you out”

Kanskje en sang for Pete Doherty og Amy Winehouse?

The Sonics turnerte faktisk for to år siden. Av alle gamle band jeg kunne tenkt meg å se, rager de nok høyest...

Brødrene Löwenstierne - Nothing Compares 2 U

Brødrene Löwenstierne får æren av å være første norske artister på denne siden. Grunnen er rett og slett at de har klart å revitalisere en av de låtene jeg har et ganske likegyldig forhold til fra før av. La oss ta det sånn noenlunde kronologisk; Prince skrev en låt han kalte Nothing Compares 2 U i 1981. Låta ga han bort til funkgruppa The Family. De hadde med låta på plata ”The Family” i 1985, men ga den ikke ut på singel. Fem år senere ga Sinead O’Connor ut sangen som førstesingel fra si plate ”I Do Not Want What I Haven’t Got”. Den slo tålelig bra an. Eller for å være ærlig, den gikk til topps på all verdens hitlister, mer eller mindre. Andre store hits på den tiden Sinead sin versjon klatret på listene var ”Me So Horny” med 2 Live Crew, ”Hangin’ Tough” med New Kids On The Block, ”Love Shack” med the B52s, ”The Power” med Snap!, ”Vogue” med Madonna og ”Dub Be Good To Me” med Beats International. Mye ræl med andre ord, og Sinead framsto som alternativ og velkomment annerledes.
Nuvel, sangen har i etterkant blitt Sinead O’Connors mest kjente, og en standardlåt i konsertene til Motorpsykkel.
Man har liksom ikke levd livet fullt ut før man har hørt Sola Johnsen synge denne sangen. Eller rettere sagt, slik var det på slutten av 90-tallet. Nå er jeg nesten tilbøyelig til å si at man bør ha hørt Brødrene Löwenstiernes versjon. Duoen, for jeg tror det er det de er, ble i følge deres egen hjemmeside startet som oppvarmingsband for Saint Thomas.

De har gitt ut en vinylsingel med en finfin coverversjon av Ricochets ”Bad Shape”. I videoen har de sannelig fått med seg Vendela Kirsebom i en hyllest til Chris Isaaks ”Wicked Game”-video.
Deres versjon av ”Nothing Compares 2 U” ble spilt inn til hyllestboksen ”Shockadelica”. En samling på 5cder som hyller Prince med et ekstremt bredt utvalg av norske artister, satt sammen av Christer Falck. Selve boksen er som man kanskje skulle tro, litt i overkant variert. Men samtidig en helt fantastisk hyllest, som viser at Prince er mer enn en funkgud. Det som gjør Brødrene Löwenstiernes versjon så fantastisk er at de, etter min ringe mening, gir sangen den riktige rammen. Med en tekst så fylt til randen med hjerte og smerte, er det selvfølgelig femtitalls leirbålkøntri som er det eneste rette. Prince ville visst ikke at boksen skulle bli utgitt, rett og slett fordi han ikke liker at andre gjør versjoner av sangene hans. Men sannelig ser det ut til at den er i salg allikevel

After Today – David Bowie

Dette er en av de sangene som jeg en periode hadde med på alle cd-ene jeg brente. Igjen, så er det vel heller ikke den beste Bowie-sangen. Ikke er den hentet fra den beste Bowie-platen heller, for den sakens skyld. After Today er et spor som ikke ble med på ”Young Americans”, et album som David Bowie selv har avfeid i etterkant og der en god del kritikere er enige i avfeielsen. Hvit soul var kanskje ikke det folk trodde de trengte, men det er vanskelig for meg å skjønne hvorfor denne lille perlen ble funnet for lett for albumet. Om jeg har googlet dette riktig, så finnes ”After Today” bare på ”Sound+Vision”-boksen.

Kanskje følte Bowie at teksten var for rett fram, eller kanskje fikk han aldri fullført den uten å le. Jeg vet ikke, og har ikke funnet ut noe mer. Men dette er allikevel en av de store favorittene mine for tiden, og selv en David Bowie i kokaintåka kan gi en slags trøst. For i morgen blir alt så meget bedre…

Justice Tonight/ Kick It Over

La oss starte med det som kanskje er en av de store favorittene de siste årene. Helt siden jeg fikk tak i "Black Market Clash" i en brukthandel har dette vært den Clash-låten jeg liker aller aller best, og jeg elsker The Clash! Den er kanskje ikke den viktigste Clash-låten, eller den beste, men den er min soleklare favoritt. Kanskje er det fordi den bare gynger avgårde og får tid til å utvikle seg. Dette er rett og slett døsig og festfyrverkeri på en og samme tid. I dèt låten gynger mot slutten høres til og med fyrverkeriet!
I utgangspunktet er dette to dubversjoner av "Armagideon Time", The Clash versjon av Willie Williams reggaeklassiker. Sangen ble plukket fram som baksiden på "London Calling"-singelen. Men dubversjonene finnes altså bare på samleren "Black Market Clash", som seinere ble utgitt på CD som "Super Black Market Clash" i utvidet versjon.

Informasjon om The Clash finnes mange plasser på nettet
Willie Williams derimot er ikke like kjent, dessverre