Cult of personality

Jeg var 14 år da Living Colour ga ut "Vivid", for 25 år siden (jada, jeg begynner å dra på årene). Den var en åpenbaring etter et helt åttitall med kjip puddelrock (jeg var aldri noen stor fan verken av Motley Crue eller Bon Jovi). Gitarist Vernon Reid var imidlertid mye mer enn en metalgitarist. Det var helt klart fra de første låtene at han både kunne bruke gitaren til å skape et sonisk lydunivers og at han spilte like mye med jazzstrukturer og hip hop-tankegang, som grunnleggende rockstruktur. Jeg var, som du kanskje skjønner, en stor fan. Fra Living Colour fikk jeg innblikk i mer spennende musikk (enn generisk rock med fusspedal som f.eks. Motley Crue) som fishbone og public enemy. Om jeg husker rett spilte Vernon gitar på noen av låtene til Public Enemy. (Et Google-søk viser at han spilte på debuten "Yo bum rush the show").



Men hva gjør  Vernon Reid i dag? Jeg har ikke hørt mye fra ham, noe som sikkert er min egen skyld, for alt det jeg vet. Det var til jeg fant podcasten han har med W. Kamau Bell "The Field Negro Guide To Arts and Culture" (den finnes på iTunes).



Jeg fant ut om podcasten via et intervju med Vernon Reid i The New York Times, som jeg fikk en link til via app-en Flipboard. Uansett, tipset er gitt. Heng løst og vær smart!

Nu är vi här! Nu är vi här! Nu är vi här! Var är vi?

Låttittelen over er fra en av bob hunds fineste parenteser. Den er fra "Düsseldorf"-singelen som kom ut i 1996. Men grunnen til at jeg skriver om den er at jeg fant en brent cd. Nederst i en sekk som jeg ikke har brukt på i hvert fall fem år, lå en cd-plate der jeg hadde skrevet denne låttittelen øverst. Da jeg fant den ble jeg glad, for jeg liker å høre igjen ting jeg kan ha glemt. Mye på denne cd-en er ting som jeg ikke har hørt på i det siste, så det forklarer kanskje gjensynsgleden.
De fleste vet det jo allerede, men cd er et dårlig lagringsmedium. Denne cd-en var det umulig å spille, så da forsøkte jeg etter beste evne å gjenskape den på spotify, spillelistene der er vel den nye brent-cd'en. Problemet er bare at en del av de sangene jeg hadde på cd-en ikke finnes der. Jeg har dem i cd-hylla, og cd-ene funker fortsatt, så det er ikke noe stort problem inntil videre.



Føst på cd-en er Philemon Arthur & The Dung. På slutten av 90-tallet var jeg i Silence studios og intervjuet bob hund om deres kommende skive. (jeg tror det var "Jag rear ut min själ! Allt skall bort!!!" og den kom ut i 1998) I følge myten var det den hemmelige duoen (ingen vet visstnok hvem de er) som tipset plateselskapet Silence om bob hund. Blant tingene jeg fikk med meg fra oppholdet i studioet var en samleskive med Philemon Arthu & The Dung (om jeg ikke blander sammen historier, det kan skje.) Uansett så hørte jeg utrolig mye på disse to i mange år, før jeg til slutt en dag var ettertrykkelig lei, men gjensynet er kjærkomment. Neste spor, som jeg ikke finner på spotify eller husker hvor jeg har på cd heller, var med Exuma, som om jeg husker rett var fra Bahamas. Deres Dambala var sikkert storveis, jeg kan bare ikke huske den. Neste spor var Roky Ericksons demoinnspilling av "Bird's Crash" som er en hjemmeinnspilling fra 1974. Den finnes selvfølgelig ikke på spotify, men det gjør nyinnspillingen sammen med Okkervil River. Det er mange skjebner på denne cd-en merker jeg. Neste spor er Big Stars "Holocaust", som også er fra slutten av deres karriere. Da hadde vel alt mer eller mindre gått i dass for gruppa og de slet, om jeg husker rett både med dop og obskuritet. En gang i tiden syntes jeg det var den mest brutalt nakne sangen jeg noensinne hadde hørt. Men det var før jeg hørte Dennis Wilson synge "Thoughts of You", som også er på denne spillelista. Før den skulle jeg ha lagt til Bonnie "Prince" Billys fantastiske versjon av R. Kellys "The World's Greatest". Sårhet og bravado på en gang. Jeg har den på vinyl, så hvordan i all verden den har havnet på en brent cd vet jeg fortsatt ikke. Så en Beach Boys-perle fra den perioden de virkelig var ukjente. (Det kom i 1977, samtidig som pønken. Beach Boys hadde nettopp skiftet plateselskap og derfor giddet vel ikke det gamle å satse på plata. Men den er et av Brian Wilsons første comeback etter å ha vært fortapt i nesten et helt tiår). Hefners "Fat Kelly's Teeth" var i lang tid en favorittsang, det samme gjelder Lou Reeds "Street Hassle" (det er Bruce Springsteen som snakker på sangen) og Van Der Graaf Generators "House With No Door" (den er så fantastisk!)

I tillegg skulle Steinkjer-bandet Moa's Ark og (så vidt jeg vet) Namsosingen Jan Devik ha vært med, men de finner jeg ikke på spotify, gitt. På youtube derimot finnes i det minste Moa's Ark. Jan Devik, derimot finnes på Rockipedia (der kan man høre sangen) Jan Devik - Spark (Rockipedia)

Det store mysteriet for meg er når jeg egentlig har satt sammen denne cd-en? Siden både Martha Wainwrights første skive og låten med Amy Rigby kom i 2005, er det kanskje svaret. Uansett, kanskje du finner musikk du ikke har hørt før om du klikker på spillelisten. Det kan jo være...

Hiv O'hoi og en kasse med rom

Sjømannen er ikke som han en gang var, men mytene består vel fortsatt. Sist jeg var innom ei platesjappe sto denne på og jeg må innrømme at den fikk meg til å miste minst en buss. For sju år siden kom plata Rogue's Gallery: Pirate Ballads, Sea Songs and Chanteys.
Den er feiende flott med spor fra Nick Cave, Richard Thompson og Bill Frisell blant andre. Nå har oppfølgeren kommet, Son of Rogue's Gallery: Pirate Ballads, Sea Songs and Chanteys, og jeg liker den enda bedre. Befriende energiske versjoner av salte viser fra toppfolk. Sjekk ut låtene med Tom Waits og Keith Richards, Macy Gray og selvfølgelig Zappa. Burde passe bra for en lørdagskveld. Du kan lese New Yorkers omtale av plata her:

Varme og sjel

SOUL NON STOP #3 - 11 July 2009 by Harv078 on Mixcloud

Det er vinter og snøstorm ute. Jeg trenger kaffe, mye kaffe, for å våkne. Mest av alt trenger jeg musikk med varme og sjel. Mixen over er noe jeg har funnet, men passet fint. Etterpå blir det nok noen runder med John Coltrane's "Crescent"-skive 

Hvem sa at vinteren trenger å være kald?