Noen ganger kan man gjenoppdage en plate. Kanskje må et skralt førsteinntrykk revurderes fordi man har blitt eldre eller rett og slett hører noe man ikke fikk med seg de første gangene. Muligens fordi musikk ofte er situasjonsbetinget, vil noe som bare hørtes ut som klissete floskler første gangen, neste gang være storslåtte sannheter. Platen ”Percy” med The Kinks var lenge den Kinks-platen jeg likte dårligst. Når det er sagt, så elsker jeg Kinks, så den var fortsatt en av platene jeg lyttet til med ujevne mellomrom. Men den festet seg liksom ikke like godt som ”Face to Face”, ”Something Else” eller min personlige favoritt ”The Village Green Preservation Society”. Antakeligvis virket platen litt ”feil” rett og slett fordi jeg hørte den for første gang på midten av 90-tallet, da britpop var et begrep.
Uansett har min aversjon mot ”Percy” ført til at jeg har gått glipp av en fin liten perle fra Ray Davies. Han har laget mange perler, sikkert og visst. Tidligere i år var jeg såpass heldig at jeg satt på første rad da han spilte gjennom noen av dem i Trondheim. Det var en fin konsert og energien var fortsatt stor i mange av Kinks-klassikerne. Men, kanskje merkelig nok, var det ”Moments” som satt igjen i bakhodet dager og uker i etterkant. Den er en litt anonym låt, som tilsynelatende traller av gårde om at livet har oppturer og nedturer. Vi må ta vare på øyeblikkene, synger Ray Davies på platen, og det er først nå etter konserten at det gir en slags mening utover det platte og mest innlysende.
Under konserten var det imidlertid som om Ray Davies insisterte på å gi teksten mening, som om disse tilsynelatende enkle ordene hadde en dypere mening for han. Måten sangen ble framført på, gjorde rett og slett dette til en ny favoritt.
Det finnes ikke mange alternative versjoner av Moments, de fleste artister som gjør versjoner av Kinks, tar de mest kjente. Spoon, eller egentlig vokalist og frontfigur Britt Daniels, har gjort en kassegitarversjon som ikke er mer enn grei.
For den mest sadomasokistiske finnes det imidlertid en italodisco-versjon av ”You Really Got Me” som er ubetalelig grusom, men det er en helt annen historie…
Uansett har min aversjon mot ”Percy” ført til at jeg har gått glipp av en fin liten perle fra Ray Davies. Han har laget mange perler, sikkert og visst. Tidligere i år var jeg såpass heldig at jeg satt på første rad da han spilte gjennom noen av dem i Trondheim. Det var en fin konsert og energien var fortsatt stor i mange av Kinks-klassikerne. Men, kanskje merkelig nok, var det ”Moments” som satt igjen i bakhodet dager og uker i etterkant. Den er en litt anonym låt, som tilsynelatende traller av gårde om at livet har oppturer og nedturer. Vi må ta vare på øyeblikkene, synger Ray Davies på platen, og det er først nå etter konserten at det gir en slags mening utover det platte og mest innlysende.
Under konserten var det imidlertid som om Ray Davies insisterte på å gi teksten mening, som om disse tilsynelatende enkle ordene hadde en dypere mening for han. Måten sangen ble framført på, gjorde rett og slett dette til en ny favoritt.
Det finnes ikke mange alternative versjoner av Moments, de fleste artister som gjør versjoner av Kinks, tar de mest kjente. Spoon, eller egentlig vokalist og frontfigur Britt Daniels, har gjort en kassegitarversjon som ikke er mer enn grei.
For den mest sadomasokistiske finnes det imidlertid en italodisco-versjon av ”You Really Got Me” som er ubetalelig grusom, men det er en helt annen historie…
