Lou Reed – The Power Of Positive Drinking

Som lovet fortsetter jeg med sanger om rus. Denne gangen en liten bagatell fra Lou Reed, i den grad han klarer å lire av seg bagateller. Ett år etter å ha gitt ut denne humoristiske saken om drikking og barliv, kuttet Reed visstnok ut både alkohol og narkotika. Men her pøser han på med raljering over folk bruker is i drinkene sine, og de som absolutt skal sutre etter et par glass.

And then some people drink to unleash their libidos
And other people drink to prop up their egos
It’s my burden, man, people say
I have the kind of face you can trust

...sukker Lou, mens bandet spiller en slags hvit funk med snertne gitarlinjer i bakgrunnen. Mer eller mindre onde tunger har ment at hele ”Growing Up In Public”, som denne sangen er hentet fra, er improvisert, i hvert fall tekstmessig. Det er i så fall fortsatt en smule imponerende. Kanskje er det også den løssnippede teksten som gjør sangen så fantastisk. Resten av platen er faktisk til tider hjerteskjærende, som i ”Kill Your Sons”, men her viser Lou Reed et snev av humoristisk sans. Når du debuterer med en sang som ”Heroin”, er det kanskje ikke rart at en sang om fyll høres ut som om den handler om å spise smågodt…

The Sonics – Strychnine

Det måtte selvfølgelig komme, en egen seksjon med sanger som handler om rus. For å starte i den tunge delen av skalaen, har vi The Sonics. De er kanskje et av de viktigste garagebandene fra 60-tallet. Dagens og gårsdagens punkband har lært mye av denne gruppa. Deres ”Psycho” er en klassiker som fortsatt virker råere enn mesteparten av dagens rock. Den må ha virket direkte farlig i 1965! Jeg elsker The Sonics og i perioder er de mitt favorittband, rett og slett fordi de innehar alt det et godt rockband skal ha. Uansett jeg skulle skrive om ”Strychnine”, som rett og slett er en litt tullete sak om at ingen dop er sterke nok. Neida, her trengs det skikkelig gift! Selvfølgelig gjorde The Cramps en versjon på sin debutplate. Jeg, som mange andre, hørte The Sonics for første gang på Nuggets-boksen. Kanskje de viktigste platene jeg noensinne har eid. Jeg er helt sikker på at jeg kommer innom flere av sangene derifra. Etter å ha saumfart boksen, grov jeg dypere. Jeg kjøpte ”Here Are The Sonics!!!” og kunne ikke få spilt den nok. Vokalist Greg Roslie hyler som en gal Little Richard, men har samtidig en autoritet i stemmen. Bandet skrangler med og matcher Roslies sprengte stemmebånd perfekt. Skal vi tro skriften på omslaget til cden, så sto alle pilene på rødt på miksepulten i studio. Siste vers i sangen overgår mange av de doprelaterte sangene som kom i etterkant.

”If you listen to what I say

You'll try strychnine some day

Make you jump, it'll make you shout

It'll even knock you out”

Kanskje en sang for Pete Doherty og Amy Winehouse?

The Sonics turnerte faktisk for to år siden. Av alle gamle band jeg kunne tenkt meg å se, rager de nok høyest...

Brødrene Löwenstierne - Nothing Compares 2 U

Brødrene Löwenstierne får æren av å være første norske artister på denne siden. Grunnen er rett og slett at de har klart å revitalisere en av de låtene jeg har et ganske likegyldig forhold til fra før av. La oss ta det sånn noenlunde kronologisk; Prince skrev en låt han kalte Nothing Compares 2 U i 1981. Låta ga han bort til funkgruppa The Family. De hadde med låta på plata ”The Family” i 1985, men ga den ikke ut på singel. Fem år senere ga Sinead O’Connor ut sangen som førstesingel fra si plate ”I Do Not Want What I Haven’t Got”. Den slo tålelig bra an. Eller for å være ærlig, den gikk til topps på all verdens hitlister, mer eller mindre. Andre store hits på den tiden Sinead sin versjon klatret på listene var ”Me So Horny” med 2 Live Crew, ”Hangin’ Tough” med New Kids On The Block, ”Love Shack” med the B52s, ”The Power” med Snap!, ”Vogue” med Madonna og ”Dub Be Good To Me” med Beats International. Mye ræl med andre ord, og Sinead framsto som alternativ og velkomment annerledes.
Nuvel, sangen har i etterkant blitt Sinead O’Connors mest kjente, og en standardlåt i konsertene til Motorpsykkel.
Man har liksom ikke levd livet fullt ut før man har hørt Sola Johnsen synge denne sangen. Eller rettere sagt, slik var det på slutten av 90-tallet. Nå er jeg nesten tilbøyelig til å si at man bør ha hørt Brødrene Löwenstiernes versjon. Duoen, for jeg tror det er det de er, ble i følge deres egen hjemmeside startet som oppvarmingsband for Saint Thomas.

De har gitt ut en vinylsingel med en finfin coverversjon av Ricochets ”Bad Shape”. I videoen har de sannelig fått med seg Vendela Kirsebom i en hyllest til Chris Isaaks ”Wicked Game”-video.
Deres versjon av ”Nothing Compares 2 U” ble spilt inn til hyllestboksen ”Shockadelica”. En samling på 5cder som hyller Prince med et ekstremt bredt utvalg av norske artister, satt sammen av Christer Falck. Selve boksen er som man kanskje skulle tro, litt i overkant variert. Men samtidig en helt fantastisk hyllest, som viser at Prince er mer enn en funkgud. Det som gjør Brødrene Löwenstiernes versjon så fantastisk er at de, etter min ringe mening, gir sangen den riktige rammen. Med en tekst så fylt til randen med hjerte og smerte, er det selvfølgelig femtitalls leirbålkøntri som er det eneste rette. Prince ville visst ikke at boksen skulle bli utgitt, rett og slett fordi han ikke liker at andre gjør versjoner av sangene hans. Men sannelig ser det ut til at den er i salg allikevel

After Today – David Bowie

Dette er en av de sangene som jeg en periode hadde med på alle cd-ene jeg brente. Igjen, så er det vel heller ikke den beste Bowie-sangen. Ikke er den hentet fra den beste Bowie-platen heller, for den sakens skyld. After Today er et spor som ikke ble med på ”Young Americans”, et album som David Bowie selv har avfeid i etterkant og der en god del kritikere er enige i avfeielsen. Hvit soul var kanskje ikke det folk trodde de trengte, men det er vanskelig for meg å skjønne hvorfor denne lille perlen ble funnet for lett for albumet. Om jeg har googlet dette riktig, så finnes ”After Today” bare på ”Sound+Vision”-boksen.

Kanskje følte Bowie at teksten var for rett fram, eller kanskje fikk han aldri fullført den uten å le. Jeg vet ikke, og har ikke funnet ut noe mer. Men dette er allikevel en av de store favorittene mine for tiden, og selv en David Bowie i kokaintåka kan gi en slags trøst. For i morgen blir alt så meget bedre…

Justice Tonight/ Kick It Over

La oss starte med det som kanskje er en av de store favorittene de siste årene. Helt siden jeg fikk tak i "Black Market Clash" i en brukthandel har dette vært den Clash-låten jeg liker aller aller best, og jeg elsker The Clash! Den er kanskje ikke den viktigste Clash-låten, eller den beste, men den er min soleklare favoritt. Kanskje er det fordi den bare gynger avgårde og får tid til å utvikle seg. Dette er rett og slett døsig og festfyrverkeri på en og samme tid. I dèt låten gynger mot slutten høres til og med fyrverkeriet!
I utgangspunktet er dette to dubversjoner av "Armagideon Time", The Clash versjon av Willie Williams reggaeklassiker. Sangen ble plukket fram som baksiden på "London Calling"-singelen. Men dubversjonene finnes altså bare på samleren "Black Market Clash", som seinere ble utgitt på CD som "Super Black Market Clash" i utvidet versjon.

Informasjon om The Clash finnes mange plasser på nettet
Willie Williams derimot er ikke like kjent, dessverre