Ny giv, beibi! (neida, joda, neida)

Det regner og jeg drukner i oppgavebunker som skal rettes. Så hva gjør en stakkar i en sådan stund, som det ikke heter i noe Ibsenstykke jeg har lest. En stakkar prokrastinerer som aldri før. Prokrastinatøren, det er meg! Det finnes for eksempel hele youtube-kanaler der mer eller mindre obskure artister snakker om plater som har betydd noe for dem Jippi! En slags videreføring av platesjappekjeden Amoebas forbilledlige serie. For de virkelige seige kveldene, der man nesten starter på rettebunken, finnes det snacks fra The Boiler Room (serien Collections er grom) som tar laaaang tid

Det er ikke bare prokrastinering som pågår (joda, neida, joda), jeg har også fått «selvangivelsen» fra Spotify. Den viser med all tydelighet at jeg hører mindre på ny musikk enn noen gang (og jeg brukte mye av 80-tallet til å høre på Beatles, Kinks og Animals!) Blant de 15 mest spilte sangene mine på spotify siste året, er 3 (!!!) fra 2015. I tillegg er den ene av dem en coverversjon av Taylor Swifts «Shake it off», som strengt tatt høres ut som noe Bruce Springsteen forkastet i 1982. 

Etter en kortvarig depresjon (pleiet ved å se alle seks episodene i SVTs gromserie«Hitlåtens historia»)

...slo jeg det bort med at jeg har hørt mer på vinyl i år enn årene før. Det er for så vidt sant, og ville ha beroliget meg, om det ikke var for at jeg strengt tatt har mest gammal musikk på vinyl. (2015-skiver er, om jeg husker rett Mac DeMarco, Father John Misty, D’Angelo, Sufjan Stevens, Spidergawd og Motorpsycho og Ståle Storløkkens «konsert for folk flest») Det blir vel ikke bedre av at mine to favorittradioprogram i høst har vært P.I.L.S. og Grenitimen. Begge framifrå finfine program, selv om de altså ikke kjennetegnes ved å se for mye framover.

Så det er her det burde komme et slags vendepunkt i teksten. Her burde jeg si at nå, serru serru, nå tar gamlefar rev i seilene og oppsøker ny musikk igjen! Og på en måte så gjør jeg det. Det finnes en liste over alle de 527 sangene som utgjør de årsbestelistene jeg «stoler» på, som jeg selvfølgelig håper å få tatt tak i etter hvert. Meeeeeeen, både jeg og du vet at det ikke skjer med det første.

I stedet kommer jeg sikkert til å se på Kollektivets Grøtete vokal-sketsjer (#1 #2) om igjen. Vel vitende om at de sier mer om samtiden enn mine spotify-vaner…

___________________________________________________

Hører på: Jarrod Lawson «Spiritual Eyes (Young Pulse & ATN Remix» (fra skiva Jarrod Lawson på bandcamp og på spotify - 2014) og Los Dugs Dugs "Smog" (Spotify og youtube)

Ser på: Deutschland 83 (på NRK nå), The Unlimited Hyoubu Kyousuke (finnes på Crunchyroll)

Leser: White Bicycles - making music in the 60s av Jon Boyd (kan kjøpes fra Tronsmo)

Chillout-prog

På tide å prøve noe nytt. Helt siden jeg var en liten usikker sneip, har jeg laget mikstapes. Noen ga jeg til kompiser, med vekslende hell, og noen ytterst få til jenter jeg likte. De sistnevnte var ikke med vekslende hell, det gikk skeis hver gang. Jeg fortsatte, og i voksen alder ble det miks-cder, som enten ble gitt til forskjellige utvalgte mennesker. Men nå lever vi i streamingens tidsalder, der barne-tv ikke lenger er å se det NRK sender, men å finne det du har lyst til der og da. Det samme gjelder musikk. Så om jeg vil høre f.eks. Sebastien Tellier mikse franske perler er det bare å trykke. 

Du trenger bare klikke her

Derfor har jeg som mål å slenge ut mikstaper i tiden framover. Lover ingenting når det gjelder hyppighet (det har jeg brent meg på før), men jeg starter i hvert fall nå. Dette er en miksteip som kan funke som kontormusikk, chillout eller sløv prog. Jeg gir dere «Nebbster’s blissful evidently satanic pleasures mixtape»

Klikk her for musikk

Nesten en time i selskap med King Crimson, Gentle Giant, Sigur Ros, Mogwai og annet snask. Kos og klems til neste gang!

Ååååååå det går likar no (får vi håpe)

OK, dette kan bli en blogpost som blir i overkant personlig og kanskje virker som den fisker etter sympati. Det er ikke meningen, altså, men det kan jo være greit å advare uansett. For snart ett år siden ble jeg slått ned og havnet på sykehus. Jeg hadde ganske store hodeskader, og sommeren i fjor var, for ikke å overdrive, en rimelig slapp affære. Ikke alle vet det, og med antallet lesere jeg har (noe som sikkert henger sammen med hvor ofte denne bloggen oppdateres, I know) vil det fortsatt være mange som ikke vet. For meg personlig er det heller ikke så viktig at alle og enhver vet akkurat det. Jeg har i det siste året forsøkt å jobbe så normalt som mulig, og tenkt at om jeg lar meg selv mene at jeg er syk/ svak vil det fort bli sånn. Bortsett fra en del fysiske problemer, spesielt migrene, har jeg hanglet meg igjennom på en måte. Det har ikke blitt mye trening, dessverre, og jeg har tydeligvis fått et softere syn på god musikk. Akkurat det siste forundret meg. Tidligere har jeg tenkt at musikksmaken ikke nødvendigvis trenger å forandres om man blir eldre. Men etter ett år med mye behov for søvn og ro, har jeg blitt mer sedat i musikksmaken også. Det forklarer sikkert at jeg har hørt ti ganger mer på Judee Sill, Sun Kil Moon og John Martyn enn på hip hop eller house. Mer merkelig er at jeg ikke selv la merke til det, før jeg laget en spilleliste for noen dager siden. Den var rimelig slapp, for å si det mildt, og jeg tenkte at det var jo rart. Hvorfor hadde jeg valgt all denne sedate musikken?  Men, jeg har i årene tidligere hørt mye på musikk mens jeg trener eller går turer på fjellet. Det siste året har jeg derimot flere ganger hatt sterke migreneanfall etter starten på slike fjellturer. Kjipt, men sånn er det. Musikk for trening er tydeligvis mer futt og fart, mens sofamusikken min nå begynner å bli rimelig slapp. Se bare på starten her (det er utrolig bra musikk, altså, bare ikke spesielt heftig rytmemessig).

Klikk på bildet for spilleliste i spotify

Så, for at dette ikke bare skal være sutrete; la oss ta det positive. I løpet av den siste uken (og med litt hjelp) har jeg sakte men sikkert klart lengre og lengre turer, selv i motbakke. I går var min første lengre fjelltur (1,5 mil, 767 moh, om noen er interessert) helt uten migrene eller andre problemer. Vel, beina føles fortsatt som tømmerstokker, men det kommer seg jo med flere turer. Ting ser med andre ord lysere ut. Selv når jeg forsøker å lage DJ-mikser vises det, selv om denne ble preget av at jeg startet ivrig og så ble sittende å se på solnedgangen. Livet er i ferd med å snu, la oss håpe det er til det bedre.

Klikk på bildet for lenke til miksen på mixcloud

Før vi blir for gamle...

Lang pause fra bloggen, men jeg har mine grunner.
Nå skal jeg imidlertid dele to mikser med dere. Etter en lengre pause (til meg å være, i hvert fall) fra miksepulten, har jeg begynt å leke meg med sanger igjen. Den første miksen laget jeg rett og slett av noen av sangene jeg fant på iPaden. Jeg beatmikset ikke hele veien, men det var mest av alt fordi det føltes umulig og uviktig. Miksen starter med en av mine favorittlåter siden sent 90-tall; Freddie McGregors versjon av "Carry Go Bring Come". Jeg oppdaget den i en miks av Jon "Monkey Mafia" Carter i 1996, og den har som sagt fortsatt å være en favoritt helt siden den gang. Deretter går det litt hit og dit med Lionrock, Run DMC, Cornershop, A Tribe Called Quest og Zoo. Men så en ny evigvarende favoritt; Amon Düül II og dere fantastiske LP "Only Human". Den har så mye bra at jeg rett og slett var i tvil om hva jeg skulle ta med. Jeg endte med den som var lettest å få inn i miksen. Bare så det er sagt, jeg kunne like gjerne hatt med breakbeatklassikeren "Kismet", den sløye rockeren "Another Morning" eller den helt usannsynlig fantastiske "Kirk Morgan". Husker dere forresten Lumbago? De som hadde hitten "Berit har fått leggene barbert", vet dere. Min favoritt var alltid "Pene Jenter", mye på grunn av bassgangen. For meg står den som en påle den dag i dag, og jeg forstår ikke at den ikke har landeplagestatus. Dessuten spilles det for lite Arild Nyquist her i verden og jeg slenger med hans discoepos "Rulleskøyter". Får du ikke fot av den, så vet ikke jeg. Som alltid er det fint å avslutte med soul, ja en bønn om søvn, faktisk. Brenda Starr hadde ikke mange hits, akkurat. Men jeg er så glad i "Satan, let me sleep tonight". Så skylder jeg på iTunes for at det knitrer og spraker så fælt av henne.

http://www.mixcloud.com/stiannebb/back-from-hiatus-mix/

Den andre miksen er derimot viet deephouse stort sett utelukkende. Det er nesten bare helt nye ting, sluppet i januar. Grunnen til at jeg startet miksen, var rett og slett fordi jeg ville få litt mer kraft inn i N.A.S.A.s versjon av "I Shot The Sheriff", og etter det ballet det egentlig bare på seg. Om dere hører godt etter finnes det en ukreditert Nina Simone inni der en plass også. De siste månedene har det blitt veldig mye deephouse når jeg skal DJe. Delvis fordi det er få plasser å DJe her på Nesna, så jeg leker meg i stua og da blir det sløy stemning i stedet for å holde et dansegulv kokende. Kanskje er det også fordi jeg drar på årene, hvem vet?

Deephousemix

Kontormiks

Hva er musikk? Kan det være så enkelt som at det er lyd satt i system? Eller enda verre å definere; hva er god musikk? Det er enkelt å komme med eksempler på det jeg mener er god musikk. John Coltranes «Lonnie’s Lament» er for meg helt fantastisk god musikk, uavhengig av sjanger eller forhistorie. Den er et stykke musikk som jeg stadig vekk kommer tilbake til og nyter. Men hvorfor er den bra? Tonen til Coltrane er en del av det. Måten den skaper stemning med forholdsvis enkle midler er også en del av det. Kanskje har den en kompleks oppbygging, uten at dét nødvendigvis gjør det til god musikk i mine ører. De mest intrikate musikkstykker står oftest likt med togreps-sanger i mine ører. Kan man da snakke om god eller dårlig musikk? Er det ikke bare et spørsmål om hva som treffer en person, noe som igjen er avhengig av individuell musikalsk forhistorie? Scatman John sin «Scatman» synes jeg er grusom, Brynjolfurs pianoversjon av den samme sangen helt fantastisk. Det jeg synes er umiddelbart og fengende i dag, ville jeg kanskje ikke lagt merke til i tenårene. Jeg tror det handler om mengden musikk en har lyttet til, men det kan være jeg tar feil. Studiepoengene i psykologi og musikkteori er få, for å si det sånn…

Det jeg imidlertid vet er at noen ganger, for eksempel i starten av april, hender det at jeg sitter med fanget fullt av elevbesvarelser som må leses og vurderes. April er kontormåneden med heldagsprøver i norsk og slikt. Da trenger jeg roligere musikk, noe som nesten er avslappende og noe som holder meg fokusert. Det er her konseptet med kontormiksene kommer inn. Siden jeg ikke har tid til å skifte låt hele tiden, fant jeg ut at jeg skulle kombinere to ting jeg liker. Hver dag en stund framover kommer jeg altså til å lage en kontormiks, som holder meg rolig og fokusert, eller noe i nærheten… De tre første kan du høre her: 

Cult of personality

Jeg var 14 år da Living Colour ga ut "Vivid", for 25 år siden (jada, jeg begynner å dra på årene). Den var en åpenbaring etter et helt åttitall med kjip puddelrock (jeg var aldri noen stor fan verken av Motley Crue eller Bon Jovi). Gitarist Vernon Reid var imidlertid mye mer enn en metalgitarist. Det var helt klart fra de første låtene at han både kunne bruke gitaren til å skape et sonisk lydunivers og at han spilte like mye med jazzstrukturer og hip hop-tankegang, som grunnleggende rockstruktur. Jeg var, som du kanskje skjønner, en stor fan. Fra Living Colour fikk jeg innblikk i mer spennende musikk (enn generisk rock med fusspedal som f.eks. Motley Crue) som fishbone og public enemy. Om jeg husker rett spilte Vernon gitar på noen av låtene til Public Enemy. (Et Google-søk viser at han spilte på debuten "Yo bum rush the show").



Men hva gjør  Vernon Reid i dag? Jeg har ikke hørt mye fra ham, noe som sikkert er min egen skyld, for alt det jeg vet. Det var til jeg fant podcasten han har med W. Kamau Bell "The Field Negro Guide To Arts and Culture" (den finnes på iTunes).



Jeg fant ut om podcasten via et intervju med Vernon Reid i The New York Times, som jeg fikk en link til via app-en Flipboard. Uansett, tipset er gitt. Heng løst og vær smart!

Nu är vi här! Nu är vi här! Nu är vi här! Var är vi?

Låttittelen over er fra en av bob hunds fineste parenteser. Den er fra "Düsseldorf"-singelen som kom ut i 1996. Men grunnen til at jeg skriver om den er at jeg fant en brent cd. Nederst i en sekk som jeg ikke har brukt på i hvert fall fem år, lå en cd-plate der jeg hadde skrevet denne låttittelen øverst. Da jeg fant den ble jeg glad, for jeg liker å høre igjen ting jeg kan ha glemt. Mye på denne cd-en er ting som jeg ikke har hørt på i det siste, så det forklarer kanskje gjensynsgleden.
De fleste vet det jo allerede, men cd er et dårlig lagringsmedium. Denne cd-en var det umulig å spille, så da forsøkte jeg etter beste evne å gjenskape den på spotify, spillelistene der er vel den nye brent-cd'en. Problemet er bare at en del av de sangene jeg hadde på cd-en ikke finnes der. Jeg har dem i cd-hylla, og cd-ene funker fortsatt, så det er ikke noe stort problem inntil videre.



Føst på cd-en er Philemon Arthur & The Dung. På slutten av 90-tallet var jeg i Silence studios og intervjuet bob hund om deres kommende skive. (jeg tror det var "Jag rear ut min själ! Allt skall bort!!!" og den kom ut i 1998) I følge myten var det den hemmelige duoen (ingen vet visstnok hvem de er) som tipset plateselskapet Silence om bob hund. Blant tingene jeg fikk med meg fra oppholdet i studioet var en samleskive med Philemon Arthu & The Dung (om jeg ikke blander sammen historier, det kan skje.) Uansett så hørte jeg utrolig mye på disse to i mange år, før jeg til slutt en dag var ettertrykkelig lei, men gjensynet er kjærkomment. Neste spor, som jeg ikke finner på spotify eller husker hvor jeg har på cd heller, var med Exuma, som om jeg husker rett var fra Bahamas. Deres Dambala var sikkert storveis, jeg kan bare ikke huske den. Neste spor var Roky Ericksons demoinnspilling av "Bird's Crash" som er en hjemmeinnspilling fra 1974. Den finnes selvfølgelig ikke på spotify, men det gjør nyinnspillingen sammen med Okkervil River. Det er mange skjebner på denne cd-en merker jeg. Neste spor er Big Stars "Holocaust", som også er fra slutten av deres karriere. Da hadde vel alt mer eller mindre gått i dass for gruppa og de slet, om jeg husker rett både med dop og obskuritet. En gang i tiden syntes jeg det var den mest brutalt nakne sangen jeg noensinne hadde hørt. Men det var før jeg hørte Dennis Wilson synge "Thoughts of You", som også er på denne spillelista. Før den skulle jeg ha lagt til Bonnie "Prince" Billys fantastiske versjon av R. Kellys "The World's Greatest". Sårhet og bravado på en gang. Jeg har den på vinyl, så hvordan i all verden den har havnet på en brent cd vet jeg fortsatt ikke. Så en Beach Boys-perle fra den perioden de virkelig var ukjente. (Det kom i 1977, samtidig som pønken. Beach Boys hadde nettopp skiftet plateselskap og derfor giddet vel ikke det gamle å satse på plata. Men den er et av Brian Wilsons første comeback etter å ha vært fortapt i nesten et helt tiår). Hefners "Fat Kelly's Teeth" var i lang tid en favorittsang, det samme gjelder Lou Reeds "Street Hassle" (det er Bruce Springsteen som snakker på sangen) og Van Der Graaf Generators "House With No Door" (den er så fantastisk!)

I tillegg skulle Steinkjer-bandet Moa's Ark og (så vidt jeg vet) Namsosingen Jan Devik ha vært med, men de finner jeg ikke på spotify, gitt. På youtube derimot finnes i det minste Moa's Ark. Jan Devik, derimot finnes på Rockipedia (der kan man høre sangen) Jan Devik - Spark (Rockipedia)

Det store mysteriet for meg er når jeg egentlig har satt sammen denne cd-en? Siden både Martha Wainwrights første skive og låten med Amy Rigby kom i 2005, er det kanskje svaret. Uansett, kanskje du finner musikk du ikke har hørt før om du klikker på spillelisten. Det kan jo være...