Bushwick Bill – Ever So Clear

George Clinton, funkfreaken som ga oss tegneseriefunk med Parliament og Funkadelic, og på den måten la grunnlaget for mye av dagens musikk, mente at en god groove begynner med at alle spiller på den første takten. Det er nesten det samme hva man gjør på de andre taktene, om man bare er sammen om den første. ”The Rule of the One”, kalte han den.

Nuvel, ingen regel uten unntak, og selv om den ikke akkurat er frenetisk rytmisk funk, så bryter ”Ever So Clear” fra 1992 med Clintons credo. Musikken er fire flate, eller fire fjerdedels takt om man vil, men markeringen ligger på det tredje slaget. Bushwick rapper med tyngden på backbeaten, det tredje slaget også. Dermed får man allerede der en tilbakelent groove, som er funky.

Låten er allikevel verken avslappet eller gyngende av den grunn. Det som gjør dette til en av de verste og allikevel mest besnærende hip hop-låtene, er nemlig teksten. Den er sjokkerende, tilsynelatende ærlig og rett og slett grusom. Richard Shaw ble født på Jamaica og er kortvokst. Han slo igjennom som rapper med gruppa Geto Boys på tidlig nittitall. Men som enhver artist vil si, berømmelse og penger er ikke sjelden vanskelig å håndtere. ”Ever So Clear”, fra plata "Little Big Man" handler for så vidt om akkurat det. For Bushwick Bill er deprimert, full, høy og suicidal. Han prøver å få kjæresten til å skyte han, men hun nekter. Etter en slåsskamp ender det med at pistolen går av i øyet på Bushwick. Han kjøres på sykehus, gruppa Geto Boys kommer innom for å ta bilde til et plateomslag. Familien ber for han, og til tross for legenes spådommer overlever han. Depressivt, men tvers igjennom ærlig forteller Bushwick dette. Han prøver ikke å unnskylde seg eller gjøre ting bedre enn de er. Han bare forteller hva som skjedde. Så avslutter han med å oppfordre oss til ikke å prøve dette hjemme. Det er etter at han har slått fast at det var noe drit at han måtte miste et øye for å se ting klart. Om denne sangen ikke får deg til å føle avsky, medynk eller noe som helst, så er du skrudd sammen på en helt annen måte enn meg.

Tom Waits – Warm Beer And Cold Women

Det har tatt sin tid før jeg har fått oppdatert, og noe av grunnen er at jeg har vært usikker på hva som skulle bli neste sang ut. Et krav er at det må være noe som har såpass stor innvirkning på meg, eller har hatt det, at det er enkelt og kjapt å skrive om det. Tom Waits sin ”Warm Beer and Cold Women” var en viktig sang og kanskje en av de mest vidunderlige beskrivelsene av rennesteinsglamour jeg hadde hørt da jeg gikk på videregående. For det var på starten av 90-tallet at jeg oppdaget denne lille perlen. Plata den er hentet fra, ”Nighthawks at the Diner”, kom ut da jeg var sånn cirka ett år, og er noe så spesielt som en studioplate spilt inn ”live”. Den bygger godt oppunder den mytifiseringen som Tom Waits levde seg sterkt inn i, og har mange gode sanger. Faktisk er ”Warm Beer” kanskje den som, etter å ha hørt på plata om igjen, virker som en posering mer enn en sang. Samtidig er det en av mine favorittsanger, delvis fordi jeg første gang jeg hørte den, leste Bjørneboe, Bukowski og Kerouac, og nok idylliserte samfunnets utskudd. Men samtidig er framføringen perfekt, standup-biten i forkant er morsom, selv etter flere gjennomlyttinger, jazzbandet i bakgrunnen er strålende og Waits er i storform. I motsetning til en del andre av Waits tidlige sanger, går ikke denne kvelden spesielt bra. Han vet han er slitsom, og ikke mye skjer. Til slutt må han rive i drinkene til de andre for å få oppmerksomhet. Som skildring av en særdeles lite givende barrunde, er det uovertruffent. Jeg kjenner at jeg fortsatt ikke klarer å befri meg fra at dette er en stor favoritt. Ahhh, one of those nights...