OK, dette kan bli en blogpost som blir i overkant personlig
og kanskje virker som den fisker etter sympati. Det er ikke meningen, altså,
men det kan jo være greit å advare uansett. For snart ett år siden ble jeg
slått ned og havnet på sykehus. Jeg hadde ganske store hodeskader, og sommeren
i fjor var, for ikke å overdrive, en rimelig slapp affære. Ikke alle vet det,
og med antallet lesere jeg har (noe som sikkert henger sammen med hvor ofte
denne bloggen oppdateres, I know) vil det fortsatt være mange som ikke vet. For
meg personlig er det heller ikke så viktig at alle og enhver vet akkurat det.
Jeg har i det siste året forsøkt å jobbe så normalt som mulig, og tenkt at om
jeg lar meg selv mene at jeg er syk/ svak vil det fort bli sånn. Bortsett fra
en del fysiske problemer, spesielt migrene, har jeg hanglet meg igjennom på en
måte. Det har ikke blitt mye trening, dessverre, og jeg har tydeligvis fått et
softere syn på god musikk. Akkurat det siste forundret meg. Tidligere har jeg
tenkt at musikksmaken ikke nødvendigvis trenger å forandres om man blir eldre.
Men etter ett år med mye behov for søvn og ro, har jeg blitt mer sedat i
musikksmaken også. Det forklarer sikkert at jeg har hørt ti ganger mer på Judee
Sill, Sun Kil Moon og John Martyn enn på hip hop eller house. Mer merkelig er at
jeg ikke selv la merke til det, før jeg laget en spilleliste for noen dager
siden. Den var rimelig slapp, for å si det mildt, og jeg tenkte at det var jo
rart. Hvorfor hadde jeg valgt all denne sedate musikken? Men, jeg har i årene tidligere hørt mye på
musikk mens jeg trener eller går turer på fjellet. Det siste året har jeg derimot
flere ganger hatt sterke migreneanfall etter starten på slike fjellturer.
Kjipt, men sånn er det. Musikk for trening er tydeligvis mer futt og fart, mens
sofamusikken min nå begynner å bli rimelig slapp. Se bare på starten her (det
er utrolig bra musikk, altså, bare ikke spesielt heftig rytmemessig).
Klikk på bildet for spilleliste i spotify
Så, for at dette ikke bare skal være sutrete; la oss ta det positive. I løpet av den siste uken (og
med litt hjelp) har jeg sakte men sikkert klart lengre og lengre turer, selv i
motbakke. I går var min første lengre fjelltur (1,5 mil, 767 moh, om noen er
interessert) helt uten migrene eller andre problemer. Vel, beina føles fortsatt
som tømmerstokker, men det kommer seg jo med flere turer. Ting ser med andre
ord lysere ut. Selv når jeg forsøker å lage DJ-mikser vises det, selv om denne
ble preget av at jeg startet ivrig og så ble sittende å se på solnedgangen. Livet
er i ferd med å snu, la oss håpe det er til det bedre.
Klikk på bildet for lenke til miksen på mixcloud
