Det har tatt sin tid før jeg har fått oppdatert, og noe av grunnen er at jeg har vært usikker på hva som skulle bli neste sang ut. Et krav er at det må være noe som har såpass stor innvirkning på meg, eller har hatt det, at det er enkelt og kjapt å skrive om det. Tom Waits sin ”Warm Beer and Cold Women” var en viktig sang og kanskje en av de mest vidunderlige beskrivelsene av rennesteinsglamour jeg hadde hørt da jeg gikk på videregående. For det var på starten av 90-tallet at jeg oppdaget denne lille perlen. Plata den er hentet fra, ”Nighthawks at the Diner”, kom ut da jeg var sånn cirka ett år, og er noe så spesielt som en studioplate spilt inn ”live”. Den bygger godt oppunder den mytifiseringen som Tom Waits levde seg sterkt inn i, og har mange gode sanger. Faktisk er ”Warm Beer” kanskje den som, etter å ha hørt på plata om igjen, virker som en posering mer enn en sang. Samtidig er det en av mine favorittsanger, delvis fordi jeg første gang jeg hørte den, leste Bjørneboe, Bukowski og Kerouac, og nok idylliserte samfunnets utskudd. Men samtidig er framføringen perfekt, standup-biten i forkant er morsom, selv etter flere gjennomlyttinger, jazzbandet i bakgrunnen er strålende og Waits er i storform. I motsetning til en del andre av Waits tidlige sanger, går ikke denne kvelden spesielt bra. Han vet han er slitsom, og ikke mye skjer. Til slutt må han rive i drinkene til de andre for å få oppmerksomhet. Som skildring av en særdeles lite givende barrunde, er det uovertruffent. Jeg kjenner at jeg fortsatt ikke klarer å befri meg fra at dette er en stor favoritt. Ahhh, one of those nights...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar