Den nye panfløyta

Jeg vet ikke om dette er en egen sjanger, men er redd jeg har funnet den nye panfløyta eller gregoriansk munkesang om du vil. Den såre gutteromstrubaduren (som ikke bestandig er gutt, vel og merke) ser ut til å dekke et til nå uoppdaget behov. Med noen få tastetrykk betyr det at du kan finne duftlysversjoner av de fleste sjangre og slagere.

Colin Mc Loughlin gjør for eksempel en dempet, og for så vidt ikke så verst, versjon av Swedish House Mafia.

Hadde denne unge gutten med gitaren vært alene om denne typen versjoner, så ville jo dette blitt en særdeles kort blogpost. Men det finnes selvfølgelig et Koreansk akkustisk orkester (lokalisert i California tydeligvis) som har sin talglys-versjon av årets storhit

Sånn går no dagan. Mer eller mindre lykkelige trubadur-gutter blar gjennom alt av kjente sanger og gjør sin kassegitarversjon.

De finner kanskje en hits for kids-cd og gjør de sangene de klarer å lære seg akkordene til.

Til slutt oversvømmes vi av «kosete» versjoner av alt mulig. Neste steg på stigen ned i avgrunnen ville jo være noe a’la «Acoustic Hits» der artistene som synger og spiller ikke krediteres og alt er bygget opp rundt at man bare ønsker kassegitarversjoner av pophits.

Et kjapt søk på acoustic hits på Spotify viser at de har gitt ut kassegitarversjoner av det meste du kan tenke deg. Så kan man jo spørre seg om det er så nøye. Er det hobbygitaristen i meg som vrir seg i smerte, den fornektende hipsteren eller musikkelskeren? Antakeligvis er min harme der rett og slett fordi det som før var kuriøse versjoner nå er gjort kjedelig. Kassegitarversjonen løftet gjerne fram en god låt fra det som vi mente var dårlig.

Men når alle låter finnes i kassegitarversjoner blir noe av det uvante borte, og dermed har kassegitaren blitt den nye panfløyta og jeg føler meg like desillusjonert som de Gregorianske munkene.