Battles

Battles blåste meg virkelig av banen med Atlas fra debutskiva deres. Nå kommer ny musikk, og Ice Cream er første smakebit fra det som nok kan bli en av årets beste. Klikk bildet for å få streamet låten.

Oppdatering: nå har plata kommet, så da er det vel greit med en spotify-link også...

Kurt Vile

Jeg har lenge hørt om Kurt Vile, men liksom ikke fått helt fot, før nå. Smokerings for my Halo er hans nye skive, og den er utrolig bra.
Om du klikker på bildet får du se Kurt spille Jesus Fever, min favorittlåt, på et tak. Jeg har tjuvlånt klippet fra Pitchfork...

Glass Jar

Jupp, det har tatt nesten et helt år å oppdatere bloggen. Men nå skal jeg altså gjøre en innsats, og har sevfølgelig tro på at jeg skal blogge mer kontinuerlig.
Som en liten start på det som liksom er Nebbstar-bloggen 2.0 legger jeg ut Gang Gang Dances nyeste spor "Glass Jar". Over elleve minutt med deilig psykedelisk elektronika som bygger seg sakte men sikkert opp og opp og... ja, du skjønner sikkert. Dette er altså åpningen på gruppas nye skive, som kommer i starten av mai. Klikk bildet for youtube-link...

Funkadelic - Cosmic Slop

For nesten tjue år siden tuslet jeg rundt i en platebutikk i Trondheim på utkikk etter noe nytt og spennende. Det fant jeg for så vidt, men jeg fant også en del eldre vinylplater. I den bunken jeg kjøpte, er vel Funkadelics "Cosmic Slop" den jeg har spilt mest. Hele plata har gått sin seiersgang på platespilleren, og i sin tid begynte jeg å like A Tribe Called Quest fordi de hadde samplet fra denne plata.

Når jeg bestemte meg for å velge en sang, ble det allikevel tittelsporet. En hard rocka funkperle om ei mor som er så fattig at hun må prostituere seg. Hun forsøker å skjule sin skjebne, men barnene kan høre henne be om tilgivelse hver natt. Da jeg kjøpte denne plata, forsto jeg ikke tekstene. Det som slo meg i bakken var rett og slett den fantastiske funkmusikken. Men etterhvert som jeg har tilegnet meg nesten alt det George Clinton har gitt ut (ja, såpass fan er jeg), begynner sosialrealismen i tekstene å sive inn. "Then the Devil sang: Would you like to dance with me, we're doing the Cosmic Slop"

Her er skiva på spotify
og sannelig fant jeg A Tribe Called Quest sin Ham'N'Eggs, hvor de sampler Funkadelic

Stemmer som sprekker

En sprukken stemme kan være fantastisk, om det stemmer overens med følelsen i sangen. Bare spør Tom Waits fans. The Zombies er et av disse bandene som på sett og vis var forut for sin tid, og som dermed ble undervurdert. En hver musikkinteressert popelsker vet i dag at ”Odessey and Oracle” fra 1968 er et must i platesamlingen. Det var det dessverre ikke så mange som innså da den kom ut, og derfor ble gruppa også oppløst kort tid etter. ”I Could Spend The Day” er en sang til gruppas neste album, som aldri ble gjort ferdig. Demoversjonen finnes på en nyutgivelse av ”Odessey and Oracle”, og peker fram mot John Lennons fineste soloplater, Todd Rundgrens beste popøyeblikk og sikkert mer som jeg ikke kommer på i farten. Den handler rett og slett om forelskelse, og Colin Blunstone sprekker i ren henrykkelse og glede. Jeg har denne som min store gledesfavoritt for tiden.
Sårere er det å høre Harry Nilsson gaule seg gjennom ”Many Rivers To Cross”. Sangen er skrevet av Jimmy Cliff, og ble utgitt på filmusikken til ”The Harder They Come”. En fin film og ei fin plate i seg selv. Men Harry Nilssons såre og brutale versjon av sangen er min favoritt. Produsert av John Lennon under hans ”Lost Weekend". Dette er råskap og smerte festet til platerillene. Faktisk sprakk noe av stemmebåndet til Nilsson, uten at han ga seg av den grunn. Det kan kanskje forklare den rå stemmen han har her. At teksten handler om å overkomme livets vanskeligheter, gjøre det hele komplett.

"I Could Spend The Day" ble innspilt i 1968, om jeg har forstått det rett. Harry Nilsson sin versjon av "Many Rivers To Cross" kom i 1974. Begge er fortsatt blant mine favoritter...

The Kinks – Moments

Noen ganger kan man gjenoppdage en plate. Kanskje må et skralt førsteinntrykk revurderes fordi man har blitt eldre eller rett og slett hører noe man ikke fikk med seg de første gangene. Muligens fordi musikk ofte er situasjonsbetinget, vil noe som bare hørtes ut som klissete floskler første gangen, neste gang være storslåtte sannheter. Platen ”Percy” med The Kinks var lenge den Kinks-platen jeg likte dårligst. Når det er sagt, så elsker jeg Kinks, så den var fortsatt en av platene jeg lyttet til med ujevne mellomrom. Men den festet seg liksom ikke like godt som ”Face to Face”, ”Something Else” eller min personlige favoritt ”The Village Green Preservation Society”. Antakeligvis virket platen litt ”feil” rett og slett fordi jeg hørte den for første gang på midten av 90-tallet, da britpop var et begrep.
Uansett har min aversjon mot ”Percy” ført til at jeg har gått glipp av en fin liten perle fra Ray Davies. Han har laget mange perler, sikkert og visst. Tidligere i år var jeg såpass heldig at jeg satt på første rad da han spilte gjennom noen av dem i Trondheim. Det var en fin konsert og energien var fortsatt stor i mange av Kinks-klassikerne. Men, kanskje merkelig nok, var det ”Moments” som satt igjen i bakhodet dager og uker i etterkant. Den er en litt anonym låt, som tilsynelatende traller av gårde om at livet har oppturer og nedturer. Vi må ta vare på øyeblikkene, synger Ray Davies på platen, og det er først nå etter konserten at det gir en slags mening utover det platte og mest innlysende.
Under konserten var det imidlertid som om Ray Davies insisterte på å gi teksten mening, som om disse tilsynelatende enkle ordene hadde en dypere mening for han. Måten sangen ble framført på, gjorde rett og slett dette til en ny favoritt.
Det finnes ikke mange alternative versjoner av Moments, de fleste artister som gjør versjoner av Kinks, tar de mest kjente. Spoon, eller egentlig vokalist og frontfigur Britt Daniels, har gjort en kassegitarversjon som ikke er mer enn grei.
For den mest sadomasokistiske finnes det imidlertid en italodisco-versjon av ”You Really Got Me” som er ubetalelig grusom, men det er en helt annen historie…

Bushwick Bill – Ever So Clear

George Clinton, funkfreaken som ga oss tegneseriefunk med Parliament og Funkadelic, og på den måten la grunnlaget for mye av dagens musikk, mente at en god groove begynner med at alle spiller på den første takten. Det er nesten det samme hva man gjør på de andre taktene, om man bare er sammen om den første. ”The Rule of the One”, kalte han den.

Nuvel, ingen regel uten unntak, og selv om den ikke akkurat er frenetisk rytmisk funk, så bryter ”Ever So Clear” fra 1992 med Clintons credo. Musikken er fire flate, eller fire fjerdedels takt om man vil, men markeringen ligger på det tredje slaget. Bushwick rapper med tyngden på backbeaten, det tredje slaget også. Dermed får man allerede der en tilbakelent groove, som er funky.

Låten er allikevel verken avslappet eller gyngende av den grunn. Det som gjør dette til en av de verste og allikevel mest besnærende hip hop-låtene, er nemlig teksten. Den er sjokkerende, tilsynelatende ærlig og rett og slett grusom. Richard Shaw ble født på Jamaica og er kortvokst. Han slo igjennom som rapper med gruppa Geto Boys på tidlig nittitall. Men som enhver artist vil si, berømmelse og penger er ikke sjelden vanskelig å håndtere. ”Ever So Clear”, fra plata "Little Big Man" handler for så vidt om akkurat det. For Bushwick Bill er deprimert, full, høy og suicidal. Han prøver å få kjæresten til å skyte han, men hun nekter. Etter en slåsskamp ender det med at pistolen går av i øyet på Bushwick. Han kjøres på sykehus, gruppa Geto Boys kommer innom for å ta bilde til et plateomslag. Familien ber for han, og til tross for legenes spådommer overlever han. Depressivt, men tvers igjennom ærlig forteller Bushwick dette. Han prøver ikke å unnskylde seg eller gjøre ting bedre enn de er. Han bare forteller hva som skjedde. Så avslutter han med å oppfordre oss til ikke å prøve dette hjemme. Det er etter at han har slått fast at det var noe drit at han måtte miste et øye for å se ting klart. Om denne sangen ikke får deg til å føle avsky, medynk eller noe som helst, så er du skrudd sammen på en helt annen måte enn meg.