Videotips

Som de (er det flere enn en?) fleste som har lest denne sporadiske bloggen tidligere sikkert vet, er jeg glad i musikk. Jeg er også glad i musikkdokumentarer (og for så vidt bøker om musikk også).Derfor ble jeg veldig glad da jeg fant Unsung-dokumentarene til TV One. De har valgt noen fantastiske artister som de presenterer, deriblant George Clinton Bootsy Collins Fat Boys Billy Preston og så videre. Denne serien har så mange fantastiske øyeblikk. Blant annet hadde jeg ikke fått med meg at en 21 år gammel Bobby Womack giftet seg med enken etter Sam Cooke og nesten ble slått ihjel av brødrene til Cooke. Her er det mye å hente, gitt.

Love is a mix tape

Jeg leser for tiden "Love is a mix tape -a memoir" av Rob Sheffield. Etter et par kapitler hadde jeg behov for å lage en spilleliste (jeg har ikke lenger kassettspiller).

Det kommer nok flere spillelister etterhvert som jeg raser gjennom boken. Den virker som ei god bok, selv om den er veldig knyttet til musikk fra nittitallet.
Jeg holder på å finne ut av voicethread for tiden også, så jeg har laget en film der jeg mumler om spillelisten. Håper dere får noe ut av alt dette...

Battles

Battles blåste meg virkelig av banen med Atlas fra debutskiva deres. Nå kommer ny musikk, og Ice Cream er første smakebit fra det som nok kan bli en av årets beste. Klikk bildet for å få streamet låten.

Oppdatering: nå har plata kommet, så da er det vel greit med en spotify-link også...

Kurt Vile

Jeg har lenge hørt om Kurt Vile, men liksom ikke fått helt fot, før nå. Smokerings for my Halo er hans nye skive, og den er utrolig bra.
Om du klikker på bildet får du se Kurt spille Jesus Fever, min favorittlåt, på et tak. Jeg har tjuvlånt klippet fra Pitchfork...

Glass Jar

Jupp, det har tatt nesten et helt år å oppdatere bloggen. Men nå skal jeg altså gjøre en innsats, og har sevfølgelig tro på at jeg skal blogge mer kontinuerlig.
Som en liten start på det som liksom er Nebbstar-bloggen 2.0 legger jeg ut Gang Gang Dances nyeste spor "Glass Jar". Over elleve minutt med deilig psykedelisk elektronika som bygger seg sakte men sikkert opp og opp og... ja, du skjønner sikkert. Dette er altså åpningen på gruppas nye skive, som kommer i starten av mai. Klikk bildet for youtube-link...

Funkadelic - Cosmic Slop

For nesten tjue år siden tuslet jeg rundt i en platebutikk i Trondheim på utkikk etter noe nytt og spennende. Det fant jeg for så vidt, men jeg fant også en del eldre vinylplater. I den bunken jeg kjøpte, er vel Funkadelics "Cosmic Slop" den jeg har spilt mest. Hele plata har gått sin seiersgang på platespilleren, og i sin tid begynte jeg å like A Tribe Called Quest fordi de hadde samplet fra denne plata.

Når jeg bestemte meg for å velge en sang, ble det allikevel tittelsporet. En hard rocka funkperle om ei mor som er så fattig at hun må prostituere seg. Hun forsøker å skjule sin skjebne, men barnene kan høre henne be om tilgivelse hver natt. Da jeg kjøpte denne plata, forsto jeg ikke tekstene. Det som slo meg i bakken var rett og slett den fantastiske funkmusikken. Men etterhvert som jeg har tilegnet meg nesten alt det George Clinton har gitt ut (ja, såpass fan er jeg), begynner sosialrealismen i tekstene å sive inn. "Then the Devil sang: Would you like to dance with me, we're doing the Cosmic Slop"

Her er skiva på spotify
og sannelig fant jeg A Tribe Called Quest sin Ham'N'Eggs, hvor de sampler Funkadelic

Stemmer som sprekker

En sprukken stemme kan være fantastisk, om det stemmer overens med følelsen i sangen. Bare spør Tom Waits fans. The Zombies er et av disse bandene som på sett og vis var forut for sin tid, og som dermed ble undervurdert. En hver musikkinteressert popelsker vet i dag at ”Odessey and Oracle” fra 1968 er et must i platesamlingen. Det var det dessverre ikke så mange som innså da den kom ut, og derfor ble gruppa også oppløst kort tid etter. ”I Could Spend The Day” er en sang til gruppas neste album, som aldri ble gjort ferdig. Demoversjonen finnes på en nyutgivelse av ”Odessey and Oracle”, og peker fram mot John Lennons fineste soloplater, Todd Rundgrens beste popøyeblikk og sikkert mer som jeg ikke kommer på i farten. Den handler rett og slett om forelskelse, og Colin Blunstone sprekker i ren henrykkelse og glede. Jeg har denne som min store gledesfavoritt for tiden.
Sårere er det å høre Harry Nilsson gaule seg gjennom ”Many Rivers To Cross”. Sangen er skrevet av Jimmy Cliff, og ble utgitt på filmusikken til ”The Harder They Come”. En fin film og ei fin plate i seg selv. Men Harry Nilssons såre og brutale versjon av sangen er min favoritt. Produsert av John Lennon under hans ”Lost Weekend". Dette er råskap og smerte festet til platerillene. Faktisk sprakk noe av stemmebåndet til Nilsson, uten at han ga seg av den grunn. Det kan kanskje forklare den rå stemmen han har her. At teksten handler om å overkomme livets vanskeligheter, gjøre det hele komplett.

"I Could Spend The Day" ble innspilt i 1968, om jeg har forstått det rett. Harry Nilsson sin versjon av "Many Rivers To Cross" kom i 1974. Begge er fortsatt blant mine favoritter...